Kvann - Tydals kommuneblomst
Kvann finnes i to arter; fjellkvann og strandkvann, og er i begge fall
urnordiske planter. Fjellkvann eller "stut" som den kalles her i Tydal står
helst på våt sand eller torvjord i bekkefar, eller i vassjuk eng. Den deler
gjerne plass med vier. Planten er kraftig og vanligvis omkring én meter høy, men
finnes i prakteksemplarer som blir både to og tre meter, og som fortoner seg som
små palmer. Stilken er et kraftig rør. De nærmest oppsvulmete bladslirene ved
stilken er et sikkert kjennetegn. Blomstene står i toppen som kuleformete
skjermer med små, lysegrønne blomster.
Kvann kjennes fra den mindre velsmakende sløken på blomsterstanden som er
rund, ikke flatskjermet. Kvann kan lett forveksles med andre, giftige
skjermplanter, og bør derfor ikke plukkes hvis man ikke er helt sikker. Enkelte
kan få kontaktallergi ved berøring og kan få store, væskefylte blemmer og
utslett. Olje fra rota gjør huden lysfølsom, og får du saft eller olje fra kvann
på huden, bør den tildekkes. I sollys vil du ellers få et rødt og hissig
utslett.
Folkemedisin og mat
I folkemedisinen er det som middel mot pest og
tilsvarende epidemiske plager at kvann har sin plass. Kvann ble betraktet som et
godt beskyttelsesmiddel mot pest, enten man bar rota på seg eller tygde den.
Norge eksporterte adskillige skipslass med kvann til Europa under pestepidemiene
i middelalderen og senere. Da svartedauden på 1300-tallet herjet Europa som
verst, ble det eksportert så mye kvann at planten i enkelte området langt på vei
ble utryddet. Vi vet imidlertid at vi i Norge lenge før den tid, iallfall
allerede i vikingtiden dyrket kvann i datidens kjøkkenhager (i vikingetida kalt
"Laukgard"), og betraktet den som en grønnsak. Det var stor straff for å stjele
fra disse hagene.
Kvann ble også fortært i store mengder da influensaepidemien "spanskesyken"
gikk over landet og tok livet av mange i et par år frem mot 1920.
Som antipestmiddel er det særlig røttene som er tygget, men stilker blader
og frø er også brukt. Den hevdes ellers å ha en gunstig innvirkning på
fordøyelsen, den skal virke blodrensende og urindrivende, og sies å være bra for
leveren og livmoren. I tillegg skulle kvann være fin mot vorter og tannverk.
Sjøfolk skal ha gått med kvann i lommene for ikke å bli sjøsyke, og i ganske nye
urtebøker foreskrives en gren av kvann i bilen som et middel mot bilsyke.
De gamle urteleger hadde i hvert fall rett når de mente planten hjalp mot
skjørbuk, selv om de naturligvis ikke visste hvorfor. Denne sykdommen kommer av
C-vitaminmangel, og kan kureres ved å spise mat som inneholder dette vitaminet.
Hele planten er spiselig, både stilken og bladene kan kokes som grønnsak -
rå smaker den litt bittert. Stengelen spises rå med salt, i salat eller som
grøntfor til middagen. Særlig den hvite indre delen av stengelen er velsmakende.
Tidlig om våren kan også rota brukes.
Den ble i tidligere tider tygget som
et nytelsesmiddel, og under annen verdenskrig røkte mange tørket rot av kvann
som en tobakkserstatning. Kvannrota kan brukes til supper, som andre grønnsaker
og i parfyme. Tørket rot kan kjøpes på apotek.
Kvann inngår som et viktig krydder i en rekke likører, blant annet i
benediktiner, St. Halvard og Chartreuse. Men få snapser slår en skikkelig laget
og lagret, ren kvanndram - til for eksempel et sildebord.
